Gjett hvor jeg skal være 10. og 11. mars 2011? Jo, med rævva hardt plantet i en stol for å lære mer om nettkommunikasjon og sosiale medier. Topp program på Webforum 2011 i år, synes jeg.
I henhold til en studie i Psychological Science (via Wired) er det dypt urovekkende for mennesker å lytte til kun den ene halvparten av en samtale, slik en tvinges til å gjøre når noen snakker i telefonen i nærheten. Studien viser at vi får problemer med å konsentrere oss om det vi holder på med, enten det er å lese en bok, jobbe med et dokument eller kjøre en bil, når vi må høre på andre snakke i telefon.
Egen erfaring bekrefter dette. Få ting er like irriterende som å overhøre den ene halvparten av en telefonsamtale. Og det er tilnærmet umulig å flykte fra det. I det åpne landskapet på jobben, på puben, på t-banen, i stua hjemme – det er tilsynelatende alltid noen som snakker i telefonen.
En mulighet er selvsagt å gå på do, dyppe hodet i en bøtte vann, eller rømme til skogs. Men det er samtidig litt bakvendt at den som faktisk er fullt og helt tilstede skal måtte trekke seg unna for å unngå galskap, mens den som åpenbart er mer opptatt av noen som er helt andre steder skal få velte seg fritt utover.
Nei, da er det mer rimelig at telefonistene tar en time-out når de skal tyte i taletuten sin. Og i så måte har jeg et forslag til en bekvem og ikke så rent lite stilig løsning: Telefonboblen (se bilde).
Konseptet består ganske enkelt i en passende plastboble som tres over telefonistens treskalle. Inne i boblen er det en mikrofon og en liten høytaler som er koblet til telefonen akkurat som på mer konvensjonelle handsfree-løsninger.
Telefonisten ser kanskje teit ut, men kan samtidig glede seg over at fremfor å forstyrre og irritere er vedkommende nå en kilde til latter og glede. I eventuell mangel på folkelig oppslutning kan vi selvsagt innføre tvang.
Hva tror du? Er det på tide vi tar tak i dette samfunnsproblemet og lager noe morsomt ut av det?
Mange er ikke klar over at det er mulig å publisere innlegg til sitt WordPress-nettsted direkte fra et MS Word dokument. Men i 2007-versjonen av MS Word er dette både enkelt og raskt.
1. Åpne for fjernpublisering
I administrasjonsgrensesnittet i WordPress, «Innstillinger» og «Skriving» huker du av for fjernpublisering via XML-RPC (se skjermbildet under).
2. Åpne et nytt Word-dokument
3. Velg «Publiser/Blogg» fra Office-menyen
4. Sett opp brukerkontoen
Hvis du ikke har opprettet brukerkonto fra før, kommer dialogvinduet under automatisk opp når du velger «Publiser/Blogg» fra Office-menyen.
Hvis du ønsker å legge til en annen brukerkonto velger du «Håndter kontoer» fra toppmenyen i fanearket «Blogginnlegg».
I dialogvinduet velger du WordPress som bloggleverandør.
Fyll inn adressen til ditt WordPress-nettsted, og ditt brukernavn og passord.
Deretter publiserer du ved å klikke «Publiser» på toppmenyen i fanearket «Blogginnlegg».
Enkelt, eller hva?
I henhold til en studie fra Cision og University of Sunderland (via journalism.co.uk) er sosiale medier i økende grad et verktøy journalister i UK, Frankrike og Tyskland bruker aktivt i arbeidet. Samtidig oppgir mange at pr-folk ikke ser ut til å forstå hvordan de skal kommunisere med journalister via sosiale kanaler.
Rapporten oppsummerer det slik: «The journalists’ perception is that PRs seldom communicate with them via social platforms – much less web/video conferences – in their regular work.»
Det ser med andre ord ut til å være et åpent vindu for pr-folk til å kommunisere bedre med journalister ved å ta sosiale medier i bruk. Likefullt presiserer studien at journalistene fortsatt setter pris på pr-folkenes tradisjonelle styrker, slik som å skaffe adgang til de beste kildene og bidra med rikholdig og god bakgrunnsinformasjon.
Heldigvis er det ikke enten-eller, men både-og.
Som kommunikasjonsrådgiver i Norge opplever jeg at sosiale medier kan gi verdifull kunnskap om hva en journalist er opptatt av for tiden, og det gjør det lettere for meg å gi personlig tilpasset service. Det er også en fin måte å komme i kontakt med journalister på når det er noe. Men ofte blir det også satt av tid til en telefonsamtale i løpet av prosessen, og det er som regel veldig hyggelig.
Jeg har ikke inntrykk av at jeg er spesielt avansert i min bruk av sosiale medier sammenlignet med andre praktikere, men det hindrer meg selvsagt ikke i å bruke denne undersøkelsen som et påskudd til å klappe meg selv litt på skulderen. [Klapp, klapp.]
Hva med deg? Bruker du sosiale medier til å kommunisere med yrkeskontakter? Hva er dine erfaringer i så måte?
I forbindelse med omrokering av kontorlandskapet ble det nylig avholdt etasjemøte på jobben. Et av temaene var felles avisabonnement.
«Hvor mange stemmer for VG?» spurte møteleder og tittet omkring seg.
Stillhet. Litt mer stillhet.
En spøkefugl prøvde seg forsiktig med en svakt hevet hånd og et lurt smil borte i et hjørne og ble møtt med et unisont latterbrøl. «Ha ha ha ha! Ja, også vil vi ha Se og Hør også! Ha ha ha!» kom det fra en annen. «Dessuten mangler vi dasspapir,» kom det kjapt fra en tredje. Allmenn munterhet fulgte.
Akersgata er ikke hva det var, hvilket kanskje er noe å reflektere over når man skal annonsere og selge inn saker. VG eller Se og Hør? Samma det, vel? Ingen tør å vedkjenne seg at de leser det, og lesergruppen er stort sett den samme uansett.
Eller hva tror du?
