Det beste og verste med Twitter

twitter-wallpaper

Jeg er lei av folk som ser seg nødt til å fortelle andre hva Twitter er og ikke er. Veiledning om bruk av sosiale medier er ofte godt ment, men de bygger etter mitt skjønn påfallende ofte på et falsum.

Det er nemlig ingen som styrer hva Twitter egner og ikke egner seg til. Det er ingen regler – det vil aldri være noen regler. Det er nettopp dette som gjør plattformen populær. Du og jeg kan bruke Twitter til hva f*** vi vil. (Så lenge det er maks 140 tegn.)

Vi står også fritt til å følge hverandre. Hvis en ikke liker hva en annen legger ut så er det bare å lukke øra. Unfollow. [Klikk]

Det verste
Jeg for min del blir frustrert når folk fyller Twitterstrømmen sin med bruddstykker fra replikkvekslinger med folk jeg ikke aner hvem er. For eksempel den etterhvert så klassiske “@X Ja, nettopp. LOL!” [Sukk.] Slikt sier meg ingenting. Det er verre enn å lytte til halvparten av en telefonsamtale.

Dessverre har jeg ikke tid til å følge en Twitterstrøm bestående av alle mellom himmel og jord fortløpende, og på den måten gradvis pusle sammen alle de ulike bruddstykkene til meningsfulle sammenhenger.

Jeg stiller meg også undrende til de mange som mener at dette er god bruk av tid, og at Twitter egner seg godt som et samtaleforum. Men meg om det. Unfollow. [Klikk] La de tusen ugress blomstre, som det heter – bare ikke i min Twitterhage.

Det beste
Over tid har jeg funnet ut at de kvitrerne jeg har mest glede av er de som bruker Twitter til selvbærende og interessante mikroobservasjoner med relevans for mange (deriblant meg).

Slike små merknader, innsikter og betraktninger trenger ofte ikke lengre utdyping, men har likevel verdi – særlig når man strenger flere av dem etter hverandre over tid.

It’s personal
På denne måten kan man få innsikt om perspektiv og personlighet hos avsenderen ved å lese Twitterstrømmen – enten man gjør det fortløpende eller sjekker innom fra tid til annen i ro og mak. Man kommer nærmere innpå hverandre. Et vennskap kan fordypes. Et bekjentskap kan berikes.

Etter mitt skjønn er det nettopp personlighet og personlige perspektiver som ligger i kjernen av sosiale medier. For hvordan kan man påstå at man er sosial uten å være personlig? Ikke spør meg.

Høres mer sosiopatisk ut enn sosialt, synes jeg.