Såkalt «content marketing» er et buzzword for tiden, med god grunn. Dypest sett ligner «content marketing» mer på relasjonsbygging og kundepleie enn på tradisjonell markedsføring. Men likefullt er det en av de beste formene for markedsføring som finnes: Det kan være vesentlig billigere enn annonsering, det har lavere terskel for involvering, og det gir sterkere tilknytning.
Gå til tips og verktøy for å lese “Slik lykkes du med content marketing”
Jeg er lei av folk som ser seg nødt til å fortelle andre hva Twitter er og ikke er. Veiledning om bruk av sosiale medier er ofte godt ment, men de bygger etter mitt skjønn påfallende ofte på et falsum.
Det er nemlig ingen som styrer hva Twitter egner og ikke egner seg til. Det er ingen regler – det vil aldri være noen regler. Det er nettopp dette som gjør plattformen populær. Du og jeg kan bruke Twitter til hva f*** vi vil. (Så lenge det er maks 140 tegn.)
Vi står også fritt til å følge hverandre. Hvis en ikke liker hva en annen legger ut så er det bare å lukke øra. Unfollow. [Klikk]
Det verste
Jeg for min del blir frustrert når folk fyller Twitterstrømmen sin med bruddstykker fra replikkvekslinger med folk jeg ikke aner hvem er. For eksempel den etterhvert så klassiske “@X Ja, nettopp. LOL!” [Sukk.] Slikt sier meg ingenting. Det er verre enn å lytte til halvparten av en telefonsamtale.
Dessverre har jeg ikke tid til å følge en Twitterstrøm bestående av alle mellom himmel og jord fortløpende, og på den måten gradvis pusle sammen alle de ulike bruddstykkene til meningsfulle sammenhenger.
Jeg stiller meg også undrende til de mange som mener at dette er god bruk av tid, og at Twitter egner seg godt som et samtaleforum. Men meg om det. Unfollow. [Klikk] La de tusen ugress blomstre, som det heter – bare ikke i min Twitterhage.
Det beste
Over tid har jeg funnet ut at de kvitrerne jeg har mest glede av er de som bruker Twitter til selvbærende og interessante mikroobservasjoner med relevans for mange (deriblant meg).
Slike små merknader, innsikter og betraktninger trenger ofte ikke lengre utdyping, men har likevel verdi – særlig når man strenger flere av dem etter hverandre over tid.
It’s personal
På denne måten kan man få innsikt om perspektiv og personlighet hos avsenderen ved å lese Twitterstrømmen – enten man gjør det fortløpende eller sjekker innom fra tid til annen i ro og mak. Man kommer nærmere innpå hverandre. Et vennskap kan fordypes. Et bekjentskap kan berikes.
Etter mitt skjønn er det nettopp personlighet og personlige perspektiver som ligger i kjernen av sosiale medier. For hvordan kan man påstå at man er sosial uten å være personlig? Ikke spør meg.
Høres mer sosiopatisk ut enn sosialt, synes jeg.
Nye verktøy bidrar til at kosmetisk designarbeid i økende grad er fullstendig bortkastet. Men innholdet ditt står i søkelyset. Slik sørger du for at det gjør en god opptreden.
For en stund siden skrev New York Times om apper som lar brukerne dine lese innholdet ditt uten å bli forstyrret av all julepynten du (eller dine kjære annonsører) har lagt ut på nettstedet ditt:
The DVR rocked the world of television by letting viewers skip commercials and build their own home viewing schedules. Now a handful of Web services and applications are starting to do much the same thing to online publishers. (Andreas anm.: Instapaper, Read Later, Readability)
These tools make it easier for people to read Web articles how, when and where they want, often dispensing with carefully arranged layouts and advertisements of publishers.
Til denne listen kan vi gjerne tilføye RSS/Webfeeds, delingsfunksjoner på Facebook, Reddit, Stumbleupon og Twitter, samt e-postlesere som bare aksepterer ren tekst og ren tekst-nettlesere for svaksynte. Ingen av disse gir fem flate øre for din nøye utarbeidede, og visuelt banebrytende design. (Og hvorfor gjør DU?)
Ta vare på leserne
En stund tilbake skrev Mandy Brown på A List Apart om hvordan designere kan ta lesere mer på alvor. Hennes punkter er notabene, etter mitt skjønn:
Fremveksten av de tidligere omtalte appene sender nemlig etter min mening et ganske tydelig signal fra brukere til nettstedutgivere: Slutt å plag meg med dilldall! Jeg vil lese!
Funksjonell design er dirty
Mandy Browns perspektiv på design er etter mitt skjønn også helt i tråd med Jakob Thyness’ foredrag på FutureofWebDesign i New York og Webforum 2011 om hvordan vi på weben trenger å skape synlige, tydelige forskjeller mellom innholdstyper for å fremheve funksjonalitet.
Dessverre er den rådende estetikken snarere fokusert på det estetisk appellerende enn det funksjonelt forklarende. Men funksjonell, såkalt “dirty design” hjelper brukeren til å finne frem og til å løse sine oppgaver raskt og friksjonsfritt.
I tilfellet lesing er det nettopp det de tidligere omtalte appene gjør: De skreller brutalt vekk alle distraksjonene og gir hovedinnholdet plass til å spille sin hovedrolle.
Innholdet er viktigst
I sin avsluttende presentasjon på Webforum 2011 kom Terri Adesina med følgende prediksjon:
The Next Big Thing is content. It always has been. It always will be.
Og hun tilføyde:
Your audience will want to access your content in a way that is convenient to them, not necessarily to you. Therefore, make sure your content is dressed to travel well – through a multitude of different screen sizes, browsers, apps and interfaces.
Du trenger en innholdsstrategi
En god leseropplevelse handler ikke bare om et funksjonelt design til ulike grensesnitt. For at noen skal ville lese, må teksten være interessant.
Og godt innhold er ikke noe man snyter ut av nesa mens man venter på trikken. Godt innhold krever både planleggings-, prioriterings- og gjennomføringsevne.
Igjen fra A List Apart kan vi lese et utdrag fra den siste boken til forlaget A Book Apart: The Elements of Content Strategy. Den ser ut til å være vel verdt en titt for en stakkar som er opptatt av å legge til rette for godt innhold. Ifølge forfatteren Erin Kissane er godt innhold:
Amen. Boken er bestilt. Noe sier meg at jeg trenger den. Jeg også.
Gjett hvor jeg skal være 10. og 11. mars 2011? Jo, med rævva hardt plantet i en stol for å lære mer om nettkommunikasjon og sosiale medier. Topp program på Webforum 2011 i år, synes jeg.
I henhold til en studie i Psychological Science (via Wired) er det dypt urovekkende for mennesker å lytte til kun den ene halvparten av en samtale, slik en tvinges til å gjøre når noen snakker i telefonen i nærheten. Studien viser at vi får problemer med å konsentrere oss om det vi holder på med, enten det er å lese en bok, jobbe med et dokument eller kjøre en bil, når vi må høre på andre snakke i telefon.
Egen erfaring bekrefter dette. Få ting er like irriterende som å overhøre den ene halvparten av en telefonsamtale. Og det er tilnærmet umulig å flykte fra det. I det åpne landskapet på jobben, på puben, på t-banen, i stua hjemme – det er tilsynelatende alltid noen som snakker i telefonen.
En mulighet er selvsagt å gå på do, dyppe hodet i en bøtte vann, eller rømme til skogs. Men det er samtidig litt bakvendt at den som faktisk er fullt og helt tilstede skal måtte trekke seg unna for å unngå galskap, mens den som åpenbart er mer opptatt av noen som er helt andre steder skal få velte seg fritt utover.
Nei, da er det mer rimelig at telefonistene tar en time-out når de skal tyte i taletuten sin. Og i så måte har jeg et forslag til en bekvem og ikke så rent lite stilig løsning: Telefonboblen (se bilde).
Konseptet består ganske enkelt i en passende plastboble som tres over telefonistens treskalle. Inne i boblen er det en mikrofon og en liten høytaler som er koblet til telefonen akkurat som på mer konvensjonelle handsfree-løsninger.
Telefonisten ser kanskje teit ut, men kan samtidig glede seg over at fremfor å forstyrre og irritere er vedkommende nå en kilde til latter og glede. I eventuell mangel på folkelig oppslutning kan vi selvsagt innføre tvang.
Hva tror du? Er det på tide vi tar tak i dette samfunnsproblemet og lager noe morsomt ut av det?
